Det perfekte finnes. Ikke.
For ikke så lenge siden ble jeg intervjuet av VG - en Snap-sak for de mellom 15 - 25 år. Avdeling Z - og alt dette viser samtidens realiteter. At det er via Snap det formidles, VG-avdelings navn Z, målgruppens alder - og ikke minst tema. Som er at stadig flere unge “legger seg under kniven” - eller forandrer på det vakre mennesket de allerede er.
En ung jente sa det så sårt, vakkert og sant; Det perfekte finnes ikke.
Hun var sliten av jaget - etter å perfeksjonere seg. Ikke bare med detaljer om øyebryn og vipper, men også om den trente slanke kroppen. En evig jakt - i et landskap som endrer seg hele tiden og hvor kravene blir mer og mer umenneskelige - og fjerner seg fra den normale vakre kroppen.
Og samtidig; så leser jeg en bok - “Jag kan ha fel” - om den svenske siviløkonomen Bjørn Natthiko Lindblad - som forlater alt - og blir skogs-munk.
I 17 år var han munk - og når han vender tilbake til Sverige - så går han rett inn i en nesten 2 års depresjon. Hva var det med samfunnet som knekte ham - så sterkt ?
Alt var blitt dyrere. Alt mer støyende. Alt mer uoversiktlig. Og kanskje også flere mennesker med mindre nærhet. Han undrer om når samfunnet blir mer sivilisert - at vi da blir mer og mer ekstreme - ? Polarisering. Meg - Dem. Og i alt dette; en tydelighet i å markere seg; både kropp og sinn.
Jeg skal ikke kritisere i senk det samfunnet jeg er en del av; det jeg kan gjøre er å finne “Min mening med livet” - og ha et ønske - en intensjon - om at min væremåte kan ses i vrimmelen - slik at andre ønsker å ta til seg noe av den. Hvis det er verdt det for andre mennesker. Som munken sier det; Lev slik du har hjerte til, fortell om deg selv; hvis noen spør.
Munken levde et asketisk liv; et mål måltid om dagen. Faste i timene i mellom. Ikke alle disse mellommåltidene mange av oss putter i oss - uten å tenke over det. Ikke sex på 17 år. Ikke dele det nære livet med mennesker man selv velger. Men han var fri - i det buddhistiske.
Ja; jeg vil leve livet. Elske livet - og denne uken skal jeg prøve å leve - som en skogs-munk. I stillhet. Og til helgen; føle hvordan jeg føler. For meg; en åndelig og kroppslig reduksjonisme - bortenfor Det Perfekte Mennesket.
Nils-Aslak Valkeapää/Äillohas; Säpmi - Mine åndelige røtter. Som gir gjenklang i livet mitt i dag.
“Eallinvuohki lea dáidda. (Levemåten er kunst)”